Diskriminering er ikke en følelse

«Det tror jeg er litt opp til hver enkelt. Noen kan føle seg diskriminert, mens andre ikke gjør det».

Jeg håper hun er feilsitert. For diskriminering er ikke en følelse. Diskriminering er en handling der egenskaper ved deg blir vektlagt uten at det har relevans. Der din forskjellighet blir gjort til en ulempe. Eller der forestillinger, myter og fordommer om den gruppen du tilhører gjør at døra til et utested, en spennende jobb eller et viktig verv, blir stengt.

Diskriminering defineres heldigvis ikke etter hvordan det oppleves for mottakeren. Vi har bestemt, ved norsk lov, at det ikke er ditt ansvar eller din følelse som skal avgjøre om det er greit eller ikke at du ikke fikk jobben fordi du er gravid. Eller fordi du heter Aisha. Eller fordi du sitter i rullestol.

Ansvaret ligger på den som diskriminerer. Den som bevisst eller ubevisst har vektlagt kjennetegn og egenskaper som ikke skal vektlegges.

Derfor har vi et diskrimineringsvern som spesielt beskytter folk som er mer utsatt for diskriminering enn andre. Homofile og transpersoner har et spesielt vern mot diskriminering, fordi deres forskjellighet oftere blir gjort til en ulempe – og fordi den trange ideen om hva som er normalt gjør mange langt mer utsatt for negativ forskjellsbehandling, trakassering og også vold.

Og vi har et spesielt vern mot diskriminering på grunn av etnisitet, språk og religion. Fordi innvandrere i Norge er mye mer utsatt for diskriminering enn meg og Solveig Horne. Helt uavhengig av hva de selv føler, vet vi at sjansen for å bli innkalt på intervju til en jobb reduseres kraftig hvis du har et utenlandsk navn. Vi vet at sjansen for å få jobben synker ytterligere hvis du bærer skaut på intervjuet.

Diskrimineringsvernet i Norge er godt på papiret– med fire likestillings- og diskrimineringslover som beskytter den enkelte mot usaklig forskjellsbehandling, og pålegger myndigheter og arbeidsgivere å jobbe aktivt for likestilling.

Men i virkeligheten er det fortsatt langt mellom å ha rett og få rett i Norge. Myndighetenes manglende vilje til å sette makt og kraft bak lovene, gjør at det får få konsekvenser for den som diskriminerer. Det er den diskriminert som bærer den største byrden.

Loven er klar. Følelser definerer ikke diskriminering. Men når det er sagt har det å bli diskriminert absolutt noe med følelser å gjøre. De fleste som blir diskriminert opplever det som svært krenkende, skamfullt og provoserende: Som gutten som ikke ble innkalt til intervju for å gå med avisa før han skiftet navn fra Ali til Ola, som kvinnen som mistet jobben da hun var gravid og sto uten inntekt som ung mor. Eller kvinnen som ble trakassert i menigheten fordi hun forelsket seg i en kvinne, og gutten som ikke fikk henge med kompisene på bensinstasjonen for der var det stengt for rullestolen hans.

En klok kollega lærte meg en gang at feil folk skammer seg i dette landet. Det har hun rett i. Diskriminering fører altfor ofte til skam og skyld hos den enkelte. Mange tenker at det er vel litt min skyld også som søker ny jobb når jeg er gravid. Eller at det ikke er så rart at arbeidsgivere ikke tør å satse på en med mastergrad fra Lahore. Eller at det er forståelig at samfunnet ikke kan bruke så mye penger på at skolen skal være tilgjengelig også for Per i rullestol. Eller at det kanskje var litt min skyld likevel at jeg ble forsøkt voldtatt den kvelden på vei hjem fra fest når jeg hadde på meg et så kort skjørt?

Solveig Hornes jobb er å få rett folk til å skamme seg. Jeg forventer at hun setter lyskasteren der den skal være - på de som diskriminerer.

Dette blogginnlegget er skrevet med utgangspunkt i et intervju med Solveig Horne i Aftenposten lørdag 19. oktober.