Ombudets innlegg i innspillsmøtet om det nye mannsutvalget, holdt i Oslo 31. mai:

 

Først av alt, takk for invitasjonen.

Vi i Likestillings- og diskrimineringsombudet er veldig glad for at det nedsettes et mannsutvalg, og for at vi får si noen ord på dette innspillmøtet.

Mannsrollen er radikalt endret. Jeg er 58 år, har to voksne barn og et barnebarn. Jeg var en av under 900 menn som tok ut pappapermisjon i 1992. Av mors kvote. I dag er det helt annerledes. Kjønnsfordelingen blant studenter, og i arbeidslivet har endret seg. Menn ligger på bunn på mange statistikker der det er fint å ligge høyt, og lavt på mange der det er fint å ligge høyt. At menn gjennomgående tjener mer, og at flere ledere er menn, lar jeg ligge i denne omgang.

Poenget mitt, og en utfordring til Mannsutvalget, er å identifisere noen drivere bak denne utviklingen, og hva det har betydd for mannsrollene. Og i forlengelsen av dette, studere de store statistiske forskjeller vi ser mellom kvinner og menn. Hvorfor er det 98 prosent menn som sitter i fengsel? Hvorfor går ikke menn til legen tidsnok? Hvorfor vil så mange menn jobbe så mye når de har små barn? Hvorfor har flest gutter tilrettelagt undervisning? Hvorfor tar over 400 menn selvmord hvert år?

Kanskje ligger kimen i mange av disse problemene de snevre kjønnsroller som mange gutter og menn opplever i dag.

En forklaring kan ligger i de tradisjonelle og destruktive reaksjonsmønstre mange menn har på livskriser, psykisk stress og psykiske lidelser. Lukkethet og isolasjon er i mange tilfeller menns reaksjoner på stress og livskriser, men også aggressivitet og rus er kjønnstypisk. Det er de mestringsstrategier som mange menn bruker og de gjør jo ofte bare situasjonen verre.

Jeg mener at vi gjennom et mannsutvalg må utvikle og samle kunnskap om nye tilbud og nye måter for å nå ut til menn, ikke minst gjennom helsevesenet. Da må vi utfordre menn til å ta ansvar, men også å komme menn i møte gjennom å tilpasse og forbedre helsetilbudet. Det er viktig at vi ikke bare velger den lettvinte løsningen og ser på menn som et problem - men også ser etter forbedringspotensialer hos de institusjoner og systemer som menn møter.

Vi trenger å vise den gevinsten som endrede mannsroller og likestilling kan ha for menns levekår og livskvalitet i hverdagslivet. For eksempel kan økt likestilling avlaste menns forsørgeransvar for familien i perioder der barna er små.

Tall fra SSB viser at det fremdeles er slik at småbarnsfedre jobber mye. En del av et mandat for et mannsutvalg bør derfor inneholde en debatt om hva som er et gode – hva som har verdi og hva menn ser som livskvalitet i sitt liv. Er det strengt tatt et gode å jobbe så mye som mange småbarnsfedre gjør – akkurat i de årene barna er små? Ja, du vil kanskje få en bedre stilling og høyere lønn etter hvert, men hva er det du går glipp av? Kanskje kan det være nyttig å problematisere og debattere det vi har tatt for gitt som menns privilegier og menns makt i samfunnet på en del områder.

Som likestillingsombud er jeg opptatt av at alle menn skal få nytte av likestillingspolitiske ordninger og at alle menn skal ha en reell sjanse til å leve et liv der de kan velge friere blant utdanning og arbeid, og der de kan dele på omsorg og arbeid med sin partner. Det ligger fremdeles tunge føringer på mange mannsarbeidsplasser om hva som forventes av innsats og overtidsarbeid.

Disse forventningene kan være vanskelig å kombinere med omsorgsansvar for barn. Fordi forsørgelse og arbeid har vært og er helt sentralt i menns liv ligger også mye av løsningen på likestillingsutfordringen i denne sektoren. Å utvide menns rollerepertoar vil også kunne bidra til at menn vil se på jobber i kvinnedominerte sektorer, som for eksempel pleie- og omsorgssektoren, som relevante for dem. Der trenger vi dem både for å bedre kjønnsbalansen og fordi det vil være stor etterspørsel etter arbeidskraft i nettopp den delen av arbeidslivet i fremtiden.

Kanskje vi gjennom en slik analyse også kan knekke noe som for meg er en gåte: Hvorfor er så få menn engasjert i likestillingspolitikken. Det er jo rart fordi likestillingspolitikk handler jo om helt essensielle temaer i menns liv; foreldreskap, samliv/skilsmisse, sex, arbeid og penger. Hva kan likestillingspolitikken gjøre for deg?

Hvis jeg skal være litt personlig, er jeg uendelig takknemlig for å ha levd hele mitt voksne liv i et likestilt samfunn: Jeg har fått være hjemme med barna mine, fått vært en aktiv far, har hatt fantastiske kvinnelige kollegaer og sjefer. Men etter 58 års erfaring som mann, har nok denne utviklingen vært drevet fram av en aktiv likestillingspolitikk for å bedre kvinnens plass i samfunnet. Jeg støtter det arbeidet helhjertet og med glød, men jeg har stått på skuldrene til kvinnenes likestillingspolitikk og høstet fruktene av den. Nå er tiden inne for å lage en egen politikk, for menn.

For ofte snakker vi om menn som én gruppe. Det blir veldig feil. For meg er det ganske tydelig at det er forskjellige livsvilkår for ulike grupper av gutter og menn. Da blir også likestillingsutfordringene forskjellige for ulike grupper av gutter og menn. I dagens Norge er kjønnsrollemønstrene mer komplekse fordi gutter også oppdras innenfor svært ulike forhold og under forskjellige kulturelle og materielle betingelser.

Hvilke grupper av menn har vi i det moderne Norge og hvilke levekår og muligheter har de til å velge annerledes og utvide sitt rollerepertoar? Det er grupper av menn som faller helt utenfor både jobb, sosiale nettverk og familierelasjoner. Det er grupper av menn som jobber fulltid, har partner i full jobb og har omsorgsansvar for egne barn. Det er grupper av menn som sitter i maktposisjoner og som dominerer maskulinitetsidealene. Det er forskjell mellom grupper av menn hva gjelder etnisitet, seksuell legning, bosted og klasse.

Vi mener at likestillingspolitikken bør kunne fange opp disse problemstillingene på en bedre måte, ved å sette fokus på ulike kjønnede problemstillinger for forskjellige grupper av menn. Det er en annen inngang enn å sette kvinner og menn opp mot hverandre som to kategorier og så kjempe om hvem som er mest «offer». Slik sett vil et utvalg kunne få et sterkt fokus på nettopp ulike grupper av menn, forskjellige maskuliniteter og hvordan menn kan navigere og møte de utfordringer de stilles overfor i et samfunn som har endret seg raskt på likestillingsområdet.

Nylig la SSB fram en interessant statistikk over gjennomsnittlig uttak av foreldrepenger blant lønnstakerforeldre, fordelt etter yrkesgrupper.

Blant universitets- og høyskolelektorer og administrasjonsrådgiver, tok ca 25 prosent ut mer enn hele foreldrekvoten, mens det for renholdere og folk som jobbet i næringsmiddelindustrien, var rundt 5 prosent. Vi ser et veldig tydelig skille mellom menn med høyere utdanning og de uten.

Hvorfor er det slik? Det handler ganske sikkert om ressurser og kjennskap til rettigheter, men ganske sikkert at en del yrker som ikke krever høyere utdanning, har en arbeidstid og en type arbeid som ikke ligger til rette for permisjon. Håndverkyrket domineres av menn. I disse bransjene er veldig mange selvstendig næringsdrivende, som kan vanskeliggjøre pappaperm, de begynner ofte tidlig på jobb, faktisk så tidlig at det å levere i barnehagen er vanskelig, og arbeidstiden er ofte uregelmessig (er det kø i Sinsenkrysset når han skal hente barn)?

Litt spisset: En håndverker som skal gjøre en befaring på en jobb hjemme hos en middelklassemann som meg, må gjøre det enten før eller etter min arbeidstid.

Vi LDO er veldig begeistret over at det nå nedsettes et mannsutvalg. Vi bidrar gjerne med vår kompetanse på området, og den mener vi er betydelig.

Vi håper også, som en av de fremste miljøene på likestilling generelt og menn og likestilling spesielt, at vi får en plass i utvalget. Vi ønsker uansett lykke til i arbeidet!

 

Vil du vite mer?

Newsletter